Mikael Savosnick ble født i Ratzky i Polen i 1854. Han var en av de første jødene som slo seg ned i Trondheim. Mikael var gift med Beile (Bernhardine), som kom fra samme område i Polen som ham. De var nesten like gamle og giftet seg i 1875. De reiste først til Sverige, hvor de bodde i flere år og deres første fire barn ble født. En gang etter 1888 flyttet de til Norge. De bodde først i Steinkjer, der Mikaels halvbror Leonard Isaksen hadde slått seg ned, men flyttet etterhvert til Trondheim.
Mikael fikk handelsbrev i Trondheim i 1891, men flyttet en periode tilbake til Steinkjer. Her bodde også Leonard. Mikael søkte handelsbrev på nytt i 1893 og fra dette året slo han seg ned i Trondheim for godt.
I Dagsposten i 1893 kunne man lese Mikaels reklameannonse, der han skrev at han var den første urmaker nordafjells som hadde avlagt svenneprøve etter den nye håndverkerloven. Det var nemlig flere jøder som tidligere hadde forsøkt å drive urmakeri, men som ikke fikk bli med i de kristne laugene. Et håndverkerlaug var en organisasjon som bestod av håndverkere som hadde fått håndverkerbrev, og dette var det vanskelig for innvandrere å få. Litt lettere var det å få handelsbrev, og nettopp derfor startet mange av de første jødene som kom til Trondheim butikker. Mikael reklamerte ofte for sin bedrift i avisene, der han kunne friste med «det største utvalg av alle sorter lommeur, regulatorer, vegg- og vekkerur». I 1900 kom nyheten om at Mikael hadde fått sende en veggklokke til verdensutstillingen i Paris samme år. Dette var stor stas, for det var bare de flinkeste håndverkerne som fikk vise det beste av hva Norge hadde å by på av varer. Dette brukte han også i reklamene sine i årene etterpå.
Mikael og Bernhardine hadde åtte barn, noe som kanskje høres mye ut i dag, men som på denne tiden var ganske vanlig. Mikael døde i 1906, 52 år gammel. Bernhardine døde 80 år gammel i 1935. Flere av sønnene ble selv urmakere og førte bedriften videre. Mikael og Bernhardines barn ble ikke boende i Trondheim livet ut. Seks av barna flyttet etter hvert tilbake til Sverige. Bare sønnen Ernst og datteren Jenny valgte å bli i Trondheim. Begge ble deportert og drept under krigen.
