Slik bruker vi cookies

Caplan-familien

Klikk og dra for å utforske fotsporet
(du kan også scrolle)

Daniel Caplan

1234

Daniel ca. 40 år gammel, rundt den tiden han etablerte seg i Tromsø. (Kilde: snublestein.no)

Daniel Caplan ble født i 1870 i Latvia. Han vokste opp i en fattig familie, som var leilendinger for en rik gård. En leilending er en person som leier jord av noen andre. Jøder hadde ofte ikke lov til å eie land selv, og var derfor tvunget til å leie av andre. Da en ny tsar kom til makten i det russiske riket på 1880-tallet, forverret situasjonen for jødene i området seg betraktelig. 

Det ble satt i gang en rekke pogromer mot jødene i tsarens rike. Pogrom er ordet for de voldelige jødeforfølgelsene som skjedde på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Jødiske familiers hjem ble plyndret og satt i brann, og mange jøder ble drept. 

2345

Daniel Caplan.

Daniel mistet både foreldrene sine og flere eldre slektninger i pogromene, og bestemte seg for å flykte fra landet sammen med søsknene sine. Daniel reiste først til England, hvor han bosatte seg i Manchester og etablerte seg som forretningsmann. Her møtte han også en annen flyktning, Anna Sara. Hun kom fra Estland, som også var en del av det russiske tsarriket, og hvor det foregikk pogromer slik som i Latvia. Daniel og Anna Sara giftet seg, og i England fikk de to de fire første barna sine: Jacob (1903), Cecilie (1906), Solly (1908) og Pincus (1910).

3456

Daniel Caplan sammen med hunden sin.

5678

Daniel fotografert i Manchester i 1900 sammen med lillebroren Harry. De to flyktet sammen fra Latvia til England. Daniel til høyre, broren Harry til venstre. (Kilde: snublestein.no)

På flyttefot

Allerede noen år før Pincus ble født, begynte Daniel å undersøke mulighetene for å flytte til Norge. Mens Anna Sara var i England, reiste Daniel opp til Norge, først til Bergen. Her løste han handelsbrev i 1908, som betyr at han fikk lov til å drive handel i byen. For å kunne drive handel i Norge og selge varer, måtte man før i tiden ha et handelsbrev, som viste at man hadde fått tillatelse av myndighetene til å drive handel.

Etter en stund i Bergen bestemte Daniel seg heller for å etablere seg med familien lenger nord i landet. Først flyttet Anna Sara, Daniel og de fire barna til Trondheim i 1914. Her var nemlig det største jødiske miljøet nord for Dovre. Det fantes synagoge og cheider (en jødisk tradisjon- og religionsskole som jødiske barn går på ved siden av vanlig skole)og et stort antall trønderske jøder familien kunne være sammen med. 

Det var likevel ikke planen at familien skulle slå seg ned i Trondheim for godt. Mens Anna Sara passet på familien i Trondheim, startet Daniel butikk i Tromsø. Daniel pendlet med hurtigruten mellom Trondheim og Tromsø og forberedte seg på at familien skulle flytte opp dit.

I Trondheim ble også familien større. Anna Sara og Daniel fikk nemlig to barn til mens de bodde der: Hertze (1913) og Chonne, som ble kalt Conrad (1922).

6789

Jacob Caplan, Daniel og Anna Saras eldste sønn.

7890

Pincus, Cecilie og Jacob Caplan. Bildet er sannsynligvis tatt på 1920-tallet.

Londoner Bazaren

I 1911 startet Daniel butikken Londoner Bazaren i Strandgata 34 i Tromsø. Han var den aller første jødiske handelsmannen i byen. Daniel bodde i samme bygg som butikken var i. Etter noen år flyttet noen av de eldste barna opp til Tromsø og hjalp til i Daniels butikk. Londoner Bazaren solgte Daniel alt fra porselen til leker og parfyme. Bjørg Rotvold, som jobbet i Daniels butikk, beskriver den slik:

«Londoner Basaren var delt i to avdelinger. I den ene solgte de litt forskjellig verktøy og spiker og den slags, men i den andre avdelingen, hvor jeg ekspederte, der likte jeg meg, for der var det mange forskjellige ting som håndvesker, duker og sånt. På lørdager når melkebåtene brukte å komme inn fra landet med melk og fisk til Tromsø, brukte bøndene å komme inn for å handle hjem til familien sin.

Broberg, Da byen ble stille, 134.
123

6. mars 1911 annonserte Daniel Caplan i Norsk Kundgjørelsestidende at han skulle åpne butikken “Londoner Bazaren”. Faksimile fra Norsk Kundgjørelsestidende, 6. mars 1911. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)

456

Hertze Caplan sammen med tre av de ansatte i Londoner Bazaren.

Daniel og resten av familien Caplan ble etter hvert et viktig og synlig innslag i byen. I butikken til Daniel var det 5-6 ansatte, og Daniel gjorde seg også bemerket i byen fordi han var sjenerøs og omtenksom. Da seks barn i Tromsø ble foreldreløse, ga Daniel 100 kr til å hjelpe dem med klær, sko og lignende. Da «Lapphjemmet» brant ned, og mange familier mistet alt de eide, donerte Daniel husholdningsutstyr til alle sammen. Daniel var også opptatt av byen sin, for i 1920 donerte han penger til restaurering og forbedring av museumsparken.

1213

Daniel Caplan var en generøs mann. Dette er en notis fra Tromsø Stiftstidende, som viser at Daniel ga 100 kr til klær, tøy og lignende til seks foreldreløse barn i byen. Faksimile fra Tromsø Stiftstidende, 9. mars 1920. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)

1314

Daniel Caplan bidro til arbeid i byen. Notisen viser at han donerte 25 kr til arbeid i museumsparken i Tromsø. Faksimile, Tromsø Stiftstidende, 8. juni 1920. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)

234

Daniel Caplan utenfor familiens bolig, ca. 1940.

567

Betjeningen til Daniel Caplan, 17. mai 1940.

Anna Sara rakk ikke å flytte opp til Tromsø. Hun døde allerede i 1930 i Trondheim. Hertze på 17 og Conrad på åtte flyttet da opp til Daniel i Tromsø. Mens Conrad gikk på skolen, drev Solly og Hertze Londoner Bazaren sammen med faren sin. 

678

Hertze Caplan med ukjent jente, Cissi Klein (jenta i rutete klær), Mille Klein og Abraham Klein, ca. 1940.

890

Conrad Caplan sammen med en kamerat, ca. 1940.

910

Hertze Caplan, ca. 1940, sammen med familiens hund.

1011

Hertze og Solly (begge på vestre del av bildet) i selskap hos familien Shotland, en av de andre jødiske familiene i Tromsø.

1112

Caplan-gården med blant andre Solly Caplan og Londoner Bazarens betjening, 17. mai 1940.

Sport

Caplan1

Solly Caplan og Isak Shotland ca. 1940.

I Tromsø utmerket Jacob seg på fotballaget Skarp. Han ble lokalkjent i byen, for han var en av de beste spillerne på laget sitt. I 1928 ble Skarp kretsmestere, og tre år senere ble også Hertze med på laget. Da Skarp vant kretsmesterskapet igjen i 1939, var Hertze med.

Caplan2

Conrad og Hertze med skiutstyr ca. 1940.

Hertze var også engasjert i andre idretter. I 1935 var han med på å introdusere bandy til Tromsø, og via familiens butikk fikk han importert alt sportsutstyr han trengte til å spille fra utlandet.

Også yngstesønnen, Conrad, var engasjert i idrett og friluftsliv. Han spilte tennis, gikk på ski og spilte fotball.

Caplan3

Conrad var engasjert i sport og idrett, og spilte blant annet tennis. Conrad Caplan (nummer 2 fra høyre) med venner, ca. 1940.

Barna blir voksne og flytter hjemmefra

52

Jacob giftet seg med Sara Fischermann i København i 1936. (Kilde: Henrik Broberg)

Mens Solly og Hertze jobbet i Daniels butikk i Tromsø, valgte eldstesønnen Jacob å starte for seg selv. Etter å ha gått på handelsskolen, flyttet han til Narvik og åpnet butikken Caplans magasin i Kongens gate 56 i 1932. Fire år senere giftet han seg med Sara Fischermann i København. Sammen fikk de to barn, Sammy og Harry. 

Datteren, Cecilie, giftet seg med David Levin og flyttet til København, hvor de startet en jernvarehandel.

54

Sara og Jacob spiser shabbatsmiddag. Shabbat er jødedommens helligdag, og varer fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. Shabbaten innledes vanligvis med lystenning og velsignelse av shabbatbrødene, challe, som er dekket av en dekorert duk. På bildet holder Jacob de tildekkede shabbatsbrødene. (Kilde: Henrik Broberg)

55

Daniel Caplan med barnebarnet Harry Caplan på fanget, ca. 1940.

56

Daniel Caplan sammen med barnebarnet Harry Caplan og svigerdatteren Sara Caplan ca. 1940. Sara var gift med Daniels eldste sønn, Jacob.

58

Sammy og Harry Caplan. (Kilde: Henrik Broberg)

Solly og Hertze skulle overta farens butikk i Tromsø, og de tok derfor begge handelsutdanning. Solly var kjent for å like å feste, og han var musikalsk og flink til å danse. Han og Hertze ble dessuten beskrevet som snille arbeidsgivere av de ansatte i Londoner bazaren. En tradisjon de hadde var å ta med alle de ansatte til Sagatun kafé, som lå rett over gata for butikken, på alle store merkedager. En av de ansatte på butikken, Bjørg Rotvold, minnes:

«Jeg husker [...] at om sommeren var han Solly ute og kjøpte iskrem til oss, og når vi hadde det ekstra travelt i julen, hadde vi en kveld etter stengetid hvor vi gikk på Sagatun. Da hadde han bestilt bort til middag for alle ekspeditrisene. Jeg husker hele familien Caplan som veldig hyggelige mennesker».

Broberg, Da byen ble stille, 136.
59

Fra venstre: Salomon Shotland, Sara Caplan (med en av sønnene, enten Sammy eller Harry, på fanget), Jacob sittende bak, Conrad som holder på en termos. Foran er Caplan-familiens hund. Bildet er tatt mellom 1937 og 1941.

510

Salomon Shotland, Sara, Jacob, Conrad, Solly og ukjent mann.

Det var vanlig på begynnelsen av 1900-tallet at man giftet seg med noen fra samme religion. Hertze gikk imidlertid mot strømmen, og forelsket seg i Ingebjørg Berg. De giftet seg i New York, og hadde opprinnelig planer om å slå seg ned der, men valgte å komme tilbake til Norge rett før krigen startet. I 1940 fikk de en datter, Anne Lise. De flyttet inn i Ramfjordgata 14.

511

Hertze Caplan og kona, Ingebjørg Caplan, på tur ca. 1940.

512

Hertze og Ingebjørg Caplan.

Krigen kommer

9. april 1940 gikk de tyske styrkene i land i Norge. I Nord-Norge ble de norske jødene arrestert mye tidligere enn ellers i landet. Det kom av at nazistene trodde på en konspirasjonsteori om at jødene stod bak kommunismen. Derfor trodde tyskerne at de nordnorske jødene samarbeidet med kommunistene i Sovjetunionen. 

Tyskland planla å invadere Sovjetunionen, og derfor var det viktig for dem å arrestere de nordnorske jødene, for å forhindre at de samarbeidet med kommunistene i Russland, mente nazistene. Det var selvsagt ikke noe hold i nazistenes teori, men jødene i Nord-Norge ble likevel arrestert over ett år før jødene i resten av Norge.

17 Mai

Selv om krigen og tyskerne hadde kommet til Norge, feiret familien Caplan 17. mai i Caplangården i 1940. På bildet ser vi sannsynligvis Conrad Caplan som vifter med det norske flagget.

Daniel Caplan

Spørreskjema for Daniel. Her oppgir han at tre av barna befinner seg i en fangeleir på Tromsøya. På det tidspunktet Daniel fylte ut skjemaet, var Hertze, Jacob og Solly internert på Sydspissen fangeleir. Fordi de tre sønnene var arrestert, fylte de ikke ut et spørreskjema. (Kilde: Riksarkivet)

Chone Caplan

Spørreskjema for Conrad. I 1942 måtte alle jøder fylle ut et spørreskjema fra nazistene under krigen. (Kilde: Riksarkivet)

Ingebjorg Caplan

Spørreskjema for Ingebjørg, Hertzes kone. Hun var ikke født jødisk, men konverterte til jødedommen da hun giftet seg med Hertze. (Kilde: Riksarkivet)

Arrestasjoner

18. juni 1941 stod Jacob i butikken sin i Narvik, da han hørte navnet sitt bli ropt ute på gaten. Det fortelles at politiet stod der med megafon og ropte ham ut. Han ble arrestert og sendt til Sydspissen konsentrasjonsleir. Som fange ble Jacob flyttet myte rundt: Etter å ha vært på Sydspissen, ble han sendt til Grini i Oslo, før han ble flyttet til Kvænangen, og så tilbake til Grini igjen.

Samme dag som Jacob ble arrestert i Narvik, kommer tysk politi til Ramfjordgata. De arresterte Hertze, og sendte også ham til Sydspissen. Hertze ble senere flyttet rundt fra leir til leir, akkurat som Jacob. Da Sydspissen konsentrasjonsleir ble for liten for antallet fanger som satt der, ble blant andre Hertze sendt til Krøkebærsletta i Tromsdalen, deretter til Narvik og så til konsentrasjonsleiren Falstad utenfor Trondheim. 3. april 1942 kom han til leiren Grini i Oslo. 

Også Solly og Conrad ble arrestert 18. juni 1941. Til sammen ble altså fire av dem fem Caplan-sønnene arrestert 18. juni 1941. Conrad satt midt i en eksamen på Moldenæs handelsskole da det tyske sikkerhetspolitiet kom og arresterte ham og sendte ham til Sydspissen. Da læreren protesterte, og ba om at Conrad skulle få gjøre ferdig eksamen, slo gestapooffiseren til ham, og tok også læreren med til Sydspissen konsentrasjonsleir. Kjæresten og vennene til Conrad visste det ikke da, men de ville aldri få se ham igjen.

På Sydspissen ble Caplan-brødrene og de andre fangene satt til tvangsarbeid. Det var lange arbeidsdager, hardt arbeid, lite mat og harde straffer. Da de første fangene kom til leiren, var den bare halvferdig, så fangene ble satt til å gjøre bygningsarbeid. Det sies at de jødiske fangene ble satt til å bære stein i håndbårer.

Caplan Hertze

Et såkalt “Haftkarte”, et kort som viser at Hertze har blitt arrestert av nazistene. På lappen står det “gift med arisk hustru Ingebjørg Nanny Edith Caplan f. Berg 17-8-17 gift i 1939. 1 barn [pike]”. (Kilde: Riksarkivet)

18. juni var det først og fremst unge, arbeidsføre jødiske menn som ble arrestert i Nord-Norge. Daniel, far til Hertze, Solly, Jacob og Conrad, var en gammel mann. Fordi Solly og Hertze var arrestert, måtte Daniel, som var 71 år gammel i 1941, drive Londoner Bazaren alene. Han drev den imidlertid ikke lenge, for tyskerne beslagla snart alle jødiskeide butikker i Norge. De beslagla også annen eiendom, som boliger, møbler, penger og lignende. Til sammen tok de alt Daniel eide. 

Hertzes kone, Ingebjørg, ble ikke arrestert, men de jødiske kvinnene i Tromsø hadde meldeplikt til politiet. Hver dag måtte de gå til politiet og bli registrert. En annen jødisk familie som bodde i Strandgaten, var familien Fischer. Ruth Fischer-Granum, datteren i huset, forteller hvordan situasjonen var for de jødiske mødrene og barna etter at mennene var blitt arrestert: 

«[H]ver eneste natt ved 2-3 tiden ringte og banket det på døren vår og der stod Waffen SS soldater. Dem løftet oss opp etter håret, der vi lå i sengene våre og slengte oss tilbake etter et voldsomt munnbruk, jodensvein o.s.v o.s.v. En sommer da mamma og pappa kom hjem fra Oslo så hadde dem kjøpt gull armbåndsur til Sonja og meg, og når vi la oss om kvelden så tok vi av oss klokkene og la dem på nattbordet. En natt tok en av de tyske soldatene urene våre og så puttet han dem bare i lommen sin. Og så skrudde dem ut alle lyspærene våre og tok dem med. 

En elektrisk forretning, Menzoni & Lund, som leide lokaler i vår gård skaffet oss nye pærer, men neste natt var det å gjennomgå de samme redsler. En natt husker jeg dem fant 1 kilo hvetemel som mamma hadde gjemt inni ovnen på soverommet sitt. Den skulle hun ha til å bake sabbatsbrød til fredager. Jeg skjønner ikke at dem kunne finne den også, men dem rev jo ut alt fra skuffer og skap. Og hvetemelet strødde dem ut gjennom vinduet. Da husker jeg hun gråt.»

Ruth Fischer-Granum, 1991. (Kilde: Jødisk museum Trondheim)

Deportasjonen til Auschwitz

Høsten 1942 hadde de norske jødene i Nord-Norge sittet fanget i ulike konsentrasjonsleirer i over ett år. 6. og 7. oktober ble de norske jødiske mennene over 15 år i Trondheim og områdene rundt arrestert. Nazistenes plan var å sende alle norske jøder ut av landet, mot konsentrasjonsleirer i Tyskland. Caplan-guttene satt på Grini, og 26. november ble de, og de andre jødiske fangene i leiren, skilt ut fra de andre, og sendt til kaia i Oslo. 

Derfra gikk båten «Donau», med 532 norske jøder, mot Stettin i Polen. Samtidig gikk et annet skip, «Monte Rosa», fra Oslo. På dette skipet satt blant andre Jacob, Solly, Hertze og Conrad. De ble ført til Auschwitz, hvor de ble satt til hardt tvangsarbeid. 

Forholdene i utryddelsesleiren Auschwitz var så brutale at de fleste døde etter noen måneder. Det var lite og dårlig mat, fangene hadde lite klær, og det var mye sykdom i en leir hvor mange mennesker ble stuet tett sammen. Solly var den første fra «Monte Rosa» som døde. To uker inn i fangenskapet i Auschwitz ble han mishandlet til døde av en SS-offiser. Hertze overlevde noen måneder i Auschwitz, men døde 3. mars 1943 av det tunge arbeidet og mangelen på mat. Jacob ble drept 19. mars 1943. 

Daniel ble ikke arrestert samtidig som sønnene sine fordi han var en gammel mann. Men 26. oktober 1942 gikk det ut ordre fra nazistene om at alle mannlige jøder – uansett alder – skulle arresteres. Da ble også Daniel tatt. Sammen med jødene fra Trondheim og andre jøder fra nord i landet, ble han sendt til Bredtveit fengsel i Oslo, hvor de ventet på å sendes videre til Tyskland. 7. november kom det imidlertid en ordre om at jøder over 65 år skulle løslates. Daniel ble sluppet fri, og dro hjem til Tromsø, men det skulle vise seg at friheten var kortvarig. 

25. november ble han arrestert igjen, og kom tilbake til Bredtveit 4. desember 1942. Etter to måneder i fengselet, ble Daniel satt på skipet «Gotenland» i februar 1943. «Gotenland» hadde 158 norsk-jødiske fanger om bord, som skulle fraktes til Stettin i Polen. Da skipet ankom Stettin, ble Daniel stuet sammen med mange andre jødiske fanger i kuvogner, og sendt med tog til Auschwitz. 3. mars kom skipet frem til konsentrasjonsleiren. Alle kvinner, barn og gamle ble tatt ut fra resten av gruppen og sendt rett i gasskammeret. Daniel var en av dem som blir drept ved ankomst.

Bredtveit

Protokollen viser fangene som ankom Bredtveit fengsel i Oslo. På høyre side ser vi at Daniel er ført opp, og at han kom frem til Bredtveit 3. desember 1942, halv syv om morgenen. De andre personene som er oppført på samme side som Daniel, er alle fra det nordenfjeldske området. Nederst på høyre side er dessuten Sara Caplan, kona til Jacob, oppført sammen med sine to barn, Sammy og Harry. (Kilde: Riksarkivet)

Solly

Kort som viser at Sammy Caplan på fem år, satt fengslet på Bredtveit fengsel. (Kilde: Riksarkivet)

Hertzefangekort

Kort som viser at Harry Caplan, tre år gammel, ble satt på Bredtveit fengsel. (Kilde: Riksarkivet)

Den yngste av Caplan-brødrene, Conrad, ble tatt ut til såkalt Sonderkommando i Birkenau. Han jobbet i det som ble kalt Canada, hvor eiendelene til ofre ble mottatt og sortert. Denne jobben var kanskje grunnen til at han overlevde så lenge. Fangene som var del av Sonderkommando fikk ofte litt bedre mat og boforhold enn resten av fangene i Birkenau. Conrad overlevde i konsentrasjonsleir helt frem til februar 1945. 

På slutten av krigen rykket russiske styrker inn i Polen, og derfor satte tyskerne i gang dødsmarsjer mot Tyskland. Alle gjenlevende fanger i konsentrasjonsleirene utenfor Tyskland, deriblant Auschwitz i Polen, skulle flyttes til leirer i Tyskland. Fangene måtte gå den lange veien til fots. Flere tusen døde på disse marsjene. Conrad kom frem til konsentrasjonsleiren Mittelbau-Dora, og døde før amerikanske styrker frigjorde leiren. Vi vet ikke nøyaktig når Conrad døde, men sannsynligvis i februar 1945.  

Bli eller flykte?

Over ett år etter at Jacob ble arrestert, ble også kona hans, Sara, og barna, Sammy og Harry, arrestert. Da hadde politiet satt i gang en stor arrestasjonsaksjon 26. november, hvor flere norske jøder ble pågrepet. Sara, Sammy og Harry ble sendt til Bredtveit fengsel i Oslo. Der skulle de vente på å bli sendt videre med båt til Auschwitz. I fengselet ble imidlertid Sara syk, og måtte sendes på sykehus. 

Det var et lykketreff, for fra sykehuset kunne Sara søke om å få reise ut av Norge, til foreldrene sine i København. Sara hadde nemlig dansk statsborgerskap. Hun fikk tillatelse til at hun og barna kunne reise til i Danmark, og de tre tok toget dit via Sverige. Her bodde de trygt frem til oktober 1943. Da kom jødeforfølgelsene til det okkuperte Danmark også. Sara og barna måtte flykte igjen, og de kom seg denne gangen til Sverige ved hjelp av den danske motstandsbevegelsen. Her overlevde de krigen.

Danmark

Sara Caplan (til høyre) med Sammy foran seg, i København etter at de flyktet fra Norge. Til venstre Selma og Arne Bodnia. (Kilde: Henrik Broberg)

Selv om Hertzes kone, Ingebjørg, ikke ble arrestert i 1941, var hun ikke trygg. Ingebjørg var ikke opprinnelig jødisk, men da hun og Hertze giftet seg, konverterte hun til jødedommen, og derfor skulle hun i utgangspunktet deporteres slik som de andre jødene i Norge. Men Ingebjørg, som satt alene med datteren Anne Lise, kjempet for å overleve i Norge. 

Hun skaffet seg en advokat som jobbet hardt for å skape tvil om at Ingebjørg faktisk var jødisk. Kunne han bevise at hun ikke var det, kunne hun nemlig redde sitt eget og datterens liv. Ingebjørg og advokaten lyktes i å så nok tvil om at Ingebjørg var medlem i Det mosaiske trossamfunn til at hun og Anne Lise unngikk å bli deportert. De forble derfor i Tromsø til krigen var over.

Pincus flyttet aldri til Tromsø, men flyttet fra Trondheim til Oslo for å ta legeutdanning på 1930-tallet. I 1939 var han utdannet lege, og jobbet som militærlege ved grensen til Russland. Pincus bodde i Oslo og jobbet på Drammen sykehus da krigen brøt ut i Norge. En dag fikk han vite av huseieren der han bodde at politiet hadde vært på døra til Pincus for å arrestere ham. Da bestemte Pincus seg for å flykte så fort som mulig. 30. november 1942 var han kommet seg over grensen til Sverige. Der jobbet han som militærlege før han dro videre til England og jobbet i helsetjenesten der.

Caplanfamilien

Protokoll over flyktninger som krysset grensen til Sverige. Her sees navnene til Pincus, Harry, Sammy og Sara, nesten øverst i bildet. Pincus flyktet over grensen i 1942, mens Sara, Jacobs kone, flyktet sammen med barna sine i 1943. (Kilde: Riksarkivet)

Pincus

Kortet viser at Pincus har vært savnet siden 27. oktober 1942. 30. november ble han registrert ved grensen til Sverige. Interessant nok har det blitt stiftet et bilde av Abraham Klein (broren til Cissi Klein) til lappen. (Kilde: Riksarkivet)

Etter krigen

Pincus fortsatte som lege i Drammen, og senere i Trondheim, etter krigens slutt. Han giftet seg med Anita Ledermann og fikk barna Dan Henrik, Jens og Michael. Han satt også i styret til Det Mosaiske Trossamfunn.

Daniel Caplans forretningsbygning ble beslaglagt og solgt eiendommen under krigen, men Ingebjørg fikk den tilbake i Caplan-familiens eie da krigen var over. Hun leide den ut til andre som drev butikk frem til 1964. Da overtok datteren, Anne Lise, butikken, og hun har drevet den frem til i dag. Nå er det hennes datter igjen som driver butikk med dameundertøy og flere leietakere i det samme bygget. 

Selskap

Efraim Schilow, Lea Schilow, Pincus Caplan og Rita Paltiel. Bildet er tatt etter andre verdenskrig.

Hvor fortsetter sporene?

Det er lagt ned snublesteiner for Daniel, Solly, Hertze og Conrad Caplan utenfor Strandgata 34 i Tromsø. For Jacob Caplan er det lagt ned snublestein i Kongens gate 56 i Narvik.

Broberg, Henrik. Da byen ble stille. MARGbok: Tromsø, 2014.

Bruland, Bjarte. Holocaust i Norge. Dreyer: Oslo, 2017.

Mork, Gunhild. Jødeaksjonene i Tromsø. Planlegging og gjennomføring. Masteroppgave, UiT, 2015.

Ytreberg, Nils. Tromsø bys historie. Bind 2. Peder Nordby: Tromsø, 1962.

Hvor
fortsetter
sporene?

Vi tar gjerne imot tips, bilder, videoer eller historier som du har liggende.

Tips oss
Velg kapittel: