Daniel Caplan ble født i 1870 i Latvia. Han vokste opp i en fattig familie, som var leilendinger for en rik gård. En leilending er en person som leier jord av noen andre. Jøder hadde ofte ikke lov til å eie land selv, og var derfor tvunget til å leie av andre. Da en ny tsar kom til makten i det russiske riket på 1880-tallet, forverret situasjonen for jødene i området seg betraktelig.

Det ble satt i gang en rekke pogromer mot jødene i tsarens rike. Pogrom er ordet for de voldelige jødeforfølgelsene som skjedde på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Jødiske familiers hjem ble plyndret og satt i brann, og mange jøder ble drept.

Daniel mistet både foreldrene sine og flere eldre slektninger i pogromene, og bestemte seg for å flykte fra landet sammen med søsknene sine. Daniel reiste først til England, hvor han bosatte seg i Manchester og etablerte seg som forretningsmann. Her møtte han også en annen flyktning, Anna Sara. Hun kom fra Estland, som også var en del av det russiske tsarriket, og hvor det foregikk pogromer slik som i Latvia. Daniel og Anna Sara giftet seg, og i England fikk de to de fire første barna sine: Jacob (1903), Cecilie (1906), Solly (1908) og Pincus (1910).

Allerede noen år før Pincus ble født, begynte Daniel å undersøke mulighetene for å flytte til Norge. Mens Anna Sara var i England, reiste Daniel opp til Norge, først til Bergen. Her løste han handelsbrev i 1908, som betyr at han fikk lov til å drive handel i byen. For å kunne drive handel i Norge og selge varer, måtte man før i tiden ha et handelsbrev, som viste at man hadde fått tillatelse av myndighetene til å drive handel.

Etter en stund i Bergen bestemte Daniel seg heller for å etablere seg med familien lenger nord i landet. Først flyttet Anna Sara, Daniel og de fire barna til Trondheim i 1914. Her var nemlig det største jødiske miljøet nord for Dovre. Det fantes synagoge og cheider (en jødisk tradisjon- og religionsskole som jødiske barn går på ved siden av vanlig skole), og et stort antall trønderske jøder familien kunne være sammen med.

Det var likevel ikke planen at familien skulle slå seg ned i Trondheim for godt. Mens Anna Sara passet på familien i Trondheim, startet Daniel butikk i Tromsø. Daniel pendlet med hurtigruten mellom Trondheim og Tromsø og forberedte seg på at familien skulle flytte opp dit.

I Trondheim ble også familien større. Anna Sara og Daniel fikk nemlig to barn til mens de bodde der: Hertze (1913) og Chonne, som ble kalt Conrad (1922).

I 1911 startet Daniel butikken Londoner Bazaren i Strandgata 34 i Tromsø. Han var den aller første jødiske handelsmannen i byen. Daniel bodde i samme bygg som butikken var i. Etter noen år flyttet noen av de eldste barna opp til Tromsø og hjalp til i Daniels butikk. Londoner Bazaren solgte Daniel alt fra porselen til leker og parfyme. Bjørg Rotvold, som jobbet i Daniels butikk, beskriver den slik:

Daniel og resten av familien Caplan ble etter hvert et viktig og synlig innslag i byen. I butikken til Daniel var det 5-6 ansatte, og Daniel gjorde seg også bemerket i byen fordi han var sjenerøs og omtenksom. Da seks barn i Tromsø ble foreldreløse, ga Daniel 100 kr til å hjelpe dem med klær, sko og lignende. Da «Lapphjemmet» brant ned, og mange familier mistet alt de eide, donerte Daniel husholdningsutstyr til alle sammen. Daniel var også opptatt av byen sin, for i 1920 donerte han penger til restaurering og forbedring av museumsparken.

Anna Sara rakk ikke å flytte opp til Tromsø. Hun døde allerede i 1930 i Trondheim. Hertze på 17 og Conrad på åtte flyttet da opp til Daniel i Tromsø. Mens Conrad gikk på skolen, drev Solly og Hertze Londoner Bazaren sammen med faren sin.

I Tromsø utmerket Jacob seg på fotballaget Skarp. Han ble lokalkjent i byen, for han var en av de beste spillerne på laget sitt. I 1928 ble Skarp kretsmestere, og tre år senere ble også Hertze med på laget. Da Skarp vant kretsmesterskapet igjen i 1939, var Hertze med.

Hertze var også engasjert i andre idretter. I 1935 var han med på å introdusere bandy til Tromsø, og via familiens butikk fikk han importert alt sportsutstyr han trengte til å spille fra utlandet.

Også yngstesønnen, Conrad, var engasjert i idrett og friluftsliv. Han spilte tennis, gikk på ski og spilte fotball.

Mens Solly og Hertze jobbet i Daniels butikk i Tromsø, valgte eldstesønnen Jacob å starte for seg selv. Etter å ha gått på handelsskolen, flyttet han til Narvik og åpnet butikken Caplans magasin i Kongens gate 56 i 1932. Fire år senere giftet han seg med Sara Fischermann i København. Sammen fikk de to barn, Sammy og Harry.

Datteren, Cecilie, giftet seg med David Levin og flyttet til København, hvor de startet en jernvarehandel.

Solly og Hertze skulle overta farens butikk i Tromsø, og de tok derfor begge handelsutdanning. Solly var kjent for å like å feste, og han var musikalsk og flink til å danse. Han og Hertze ble dessuten beskrevet som snille arbeidsgivere av de ansatte i Londoner bazaren. En tradisjon de hadde var å ta med alle de ansatte til Sagatun kafé, som lå rett over gata for butikken, på alle store merkedager. En av de ansatte på butikken, Bjørg Rotvold, minnes:

Det var vanlig på begynnelsen av 1900-tallet at man giftet seg med noen fra samme religion. Hertze gikk imidlertid mot strømmen, og forelsket seg i Ingebjørg Berg. De giftet seg i New York, og hadde opprinnelig planer om å slå seg ned der, men valgte å komme tilbake til Norge rett før krigen startet. I 1940 fikk de en datter, Anne Lise. De flyttet inn i Ramfjordgata 14.

9. april 1940 gikk de tyske styrkene i land i Norge. I Nord-Norge ble de norske jødene arrestert mye tidligere enn ellers i landet. Det kom av at nazistene trodde på en konspirasjonsteori om at jødene stod bak kommunismen. Derfor trodde tyskerne at de nordnorske jødene samarbeidet med kommunistene i Sovjetunionen.

Tyskland planla å invadere Sovjetunionen, og derfor var det viktig for dem å arrestere de nordnorske jødene, for å forhindre at de samarbeidet med kommunistene i Russland, mente nazistene. Det var selvsagt ikke noe hold i nazistenes teori, men jødene i Nord-Norge ble likevel arrestert over ett år før jødene i resten av Norge.

18. juni 1941 stod Jacob i butikken sin i Narvik, da han hørte navnet sitt bli ropt ute på gaten. Det fortelles at politiet stod der med megafon og ropte ham ut. Han ble arrestert og sendt til Sydspissen konsentrasjonsleir. Som fange ble Jacob flyttet mye rundt: Etter å ha vært på Sydspissen, ble han sendt til Grini i Oslo, før han ble flyttet til Kvænangen, og så tilbake til Grini igjen.

Samme dag som Jacob ble arrestert i Narvik, kommer tysk politi til Ramfjordgata. De arresterte Hertze, og sendte også ham til Sydspissen. Hertze ble senere flyttet rundt fra leir til leir, akkurat som Jacob. Da Sydspissen konsentrasjonsleir ble for liten for antallet fanger som satt der, ble blant andre Hertze sendt til Krøkebærsletta i Tromsdalen, deretter til Narvik og så til konsentrasjonsleiren Falstad utenfor Trondheim. 3. april 1942 kom han til leiren Grini i Oslo.

Også Solly og Conrad ble arrestert 18. juni 1941. Til sammen ble altså fire av dem fem Caplan-sønnene arrestert 18. juni 1941. Conrad satt midt i en eksamen på Moldenæs handelsskole da det tyske sikkerhetspolitiet kom og arresterte ham og sendte ham til Sydspissen. Da læreren protesterte, og ba om at Conrad skulle få gjøre ferdig eksamen, slo gestapooffiseren til ham, og tok også læreren med til Sydspissen konsentrasjonsleir. Kjæresten og vennene til Conrad visste det ikke da, men de ville aldri få se ham igjen.

På Sydspissen ble Caplan-brødrene og de andre fangene satt til tvangsarbeid. Det var lange arbeidsdager, hardt arbeid, lite mat og harde straffer. Da de første fangene kom til leiren, var den bare halvferdig, så fangene ble satt til å gjøre bygningsarbeid. Det sies at de jødiske fangene ble satt til å bære stein i håndbårer.

18. juni var det først og fremst unge, arbeidsføre jødiske menn som ble arrestert i Nord-Norge. Daniel, far til Hertze, Solly, Jacob og Conrad, var en gammel mann. Fordi Solly og Hertze var arrestert, måtte Daniel, som var 71 år gammel i 1941, drive Londoner Bazaren alene. Han drev den imidlertid ikke lenge, for tyskerne beslagla snart alle jødiskeide butikker i Norge. De beslagla også annen eiendom, som boliger, møbler, penger og lignende. Til sammen tok de alt Daniel eide.

Hertzes kone, Ingebjørg, ble ikke arrestert, men de jødiske kvinnene i Tromsø hadde meldeplikt til politiet. Hver dag måtte de gå til politiet og bli registrert. En annen jødisk familie som bodde i Strandgaten, var familien Fischer. Ruth Fischer-Granum, datteren i huset, forteller hvordan situasjonen var for de jødiske mødrene og barna etter at mennene var blitt arrestert:

Høsten 1942 hadde de norske jødene i Nord-Norge sittet fanget i ulike konsentrasjonsleirer i over ett år. 6. og 7. oktober ble de norske jødiske mennene over 15 år i Trondheim og områdene rundt arrestert. Nazistenes plan var å sende alle norske jøder ut av landet, mot konsentrasjonsleirer i Tyskland. Caplan-guttene satt på Grini, og 26. november ble de, og de andre jødiske fangene i leiren, skilt ut fra de andre, og sendt til kaia i Oslo.

Derfra gikk båten «Donau», med 532 norske jøder, mot Stettin i Polen. Samtidig gikk et annet skip, «Monte Rosa», fra Oslo. På dette skipet satt blant andre Jacob, Solly, Hertze og Conrad. De ble ført til Auschwitz, hvor de ble satt til hardt tvangsarbeid.

Forholdene i utryddelsesleiren Auschwitz var så brutale at de fleste døde etter noen måneder. Det var lite og dårlig mat, fangene hadde lite klær, og det var mye sykdom i en leir hvor mange mennesker ble stuet tett sammen. Solly var den første fra «Monte Rosa» som døde. To uker inn i fangenskapet i Auschwitz ble han mishandlet til døde av en SS-offiser. Hertze overlevde noen måneder i Auschwitz, men døde 3. mars 1943 av det tunge arbeidet og mangelen på mat. Jacob ble drept 19. mars 1943.

Daniel ble ikke arrestert samtidig som sønnene sine fordi han var en gammel mann. Men 26. oktober 1942 gikk det ut ordre fra nazistene om at alle mannlige jøder – uansett alder – skulle arresteres. Da ble også Daniel tatt. Sammen med jødene fra Trondheim og andre jøder fra nord i landet, ble han sendt til Bredtveit fengsel i Oslo, hvor de ventet på å sendes videre til Tyskland. 7. november kom det imidlertid en ordre om at jøder over 65 år skulle løslates. Daniel ble sluppet fri, og dro hjem til Tromsø, men det skulle vise seg at friheten var kortvarig.

25. november ble han arrestert igjen, og kom tilbake til Bredtveit 4. desember 1942. Etter to måneder i fengselet, ble Daniel satt på skipet «Gotenland» i februar 1943. «Gotenland» hadde 158 norsk-jødiske fanger om bord, som skulle fraktes til Stettin i Polen. Da skipet ankom Stettin, ble Daniel stuet sammen med mange andre jødiske fanger i kuvogner, og sendt med tog til Auschwitz. 3. mars kom skipet frem til konsentrasjonsleiren. Alle kvinner, barn og gamle ble tatt ut fra resten av gruppen og sendt rett i gasskammeret. Daniel var en av dem som blir drept ved ankomst.

Den yngste av Caplan-brødrene, Conrad, ble tatt ut til såkalt Sonderkommando i Birkenau. Han jobbet i det som ble kalt Canada, hvor eiendelene til ofre ble mottatt og sortert. Denne jobben var kanskje grunnen til at han overlevde så lenge. Fangene som var del av Sonderkommando fikk ofte litt bedre mat og boforhold enn resten av fangene i Birkenau. Conrad overlevde i konsentrasjonsleir helt frem til februar 1945.

På slutten av krigen rykket russiske styrker inn i Polen, og derfor satte tyskerne i gang dødsmarsjer mot Tyskland. Alle gjenlevende fanger i konsentrasjonsleirene utenfor Tyskland, deriblant Auschwitz i Polen, skulle flyttes til leirer i Tyskland. Fangene måtte gå den lange veien til fots. Flere tusen døde på disse marsjene. Conrad kom frem til konsentrasjonsleiren Mittelbau-Dora, og døde før amerikanske styrker frigjorde leiren. Vi vet ikke nøyaktig når Conrad døde, men sannsynligvis i februar 1945.

Over ett år etter at Jacob ble arrestert, ble også kona hans, Sara, og barna, Sammy og Harry, arrestert. Da hadde politiet satt i gang en stor arrestasjonsaksjon 26. november, hvor flere norske jøder ble pågrepet. Sara, Sammy og Harry ble sendt til Bredtveit fengsel i Oslo. Der skulle de vente på å bli sendt videre med båt til Auschwitz. I fengselet ble imidlertid Sara syk, og måtte sendes på sykehus.

Det var et lykketreff, for fra sykehuset kunne Sara søke om å få reise ut av Norge, til foreldrene sine i København. Sara hadde nemlig dansk statsborgerskap. Hun fikk tillatelse til at hun og barna kunne reise til i Danmark, og de tre tok toget dit via Sverige. Her bodde de trygt frem til oktober 1943. Da kom jødeforfølgelsene til det okkuperte Danmark også. Sara og barna måtte flykte igjen, og de kom seg denne gangen til Sverige ved hjelp av den danske motstandsbevegelsen. Her overlevde de krigen.

Selv om Hertzes kone, Ingebjørg, ikke ble arrestert i 1941, var hun ikke trygg. Ingebjørg var ikke opprinnelig jødisk, men da hun og Hertze giftet seg, konverterte hun til jødedommen, og derfor skulle hun i utgangspunktet deporteres slik som de andre jødene i Norge. Men Ingebjørg, som satt alene med datteren Anne Lise, kjempet for å overleve i Norge.

Hun skaffet seg en advokat som jobbet hardt for å skape tvil om at Ingebjørg faktisk var jødisk. Kunne han bevise at hun ikke var det, kunne hun nemlig redde sitt eget og datterens liv. Ingebjørg og advokaten lyktes i å så nok tvil om at Ingebjørg var medlem i Det mosaiske trossamfunn til at hun og Anne Lise unngikk å bli deportert. De forble derfor i Tromsø til krigen var over.

Pincus flyttet aldri til Tromsø, men flyttet fra Trondheim til Oslo for å ta legeutdanning på 1930-tallet. I 1939 var han utdannet lege, og jobbet som militærlege ved grensen til Russland. Pincus bodde i Oslo og jobbet på Drammen sykehus da krigen brøt ut i Norge. En dag fikk han vite av huseieren der han bodde at politiet hadde vært på døra til Pincus for å arrestere ham. Da bestemte Pincus seg for å flykte så fort som mulig. 30. november 1942 var han kommet seg over grensen til Sverige. Der jobbet han som militærlege før han dro videre til England og jobbet i helsetjenesten der.

Pincus fortsatte som lege i Drammen, og senere i Trondheim, etter krigens slutt. Han giftet seg med Anita Ledermann og fikk barna Dan Henrik, Jens og Michael. Han satt også i styret til Det Mosaiske Trossamfunn.

Daniel Caplans forretningsbygning ble beslaglagt og solgt eiendommen under krigen, men Ingebjørg fikk den tilbake i Caplan-familiens eie da krigen var over. Hun leide den ut til andre som drev butikk frem til 1964. Da overtok datteren, Anne Lise, butikken, og hun har drevet den frem til i dag. Nå er det hennes datter igjen som driver butikk med dameundertøy og flere leietakere i det samme bygget.

Det er lagt ned snublesteiner for Daniel, Solly, Hertze og Conrad Caplan utenfor Strandgata 34 i Tromsø. For Jacob Caplan er det lagt ned snublestein i Kongens gate 56 i Narvik.

Broberg, Henrik. Da byen ble stille. MARGbok: Tromsø, 2014.

Bruland, Bjarte. Holocaust i Norge. Dreyer: Oslo, 2017.

Mork, Gunhild. Jødeaksjonene i Tromsø. Planlegging og gjennomføring. Masteroppgave, UiT, 2015.

Ytreberg, Nils. Tromsø bys historie. Bind 2. Peder Nordby: Tromsø, 1962.