Slik bruker vi cookies

Selik Mahlers historie

Klikk og dra for å utforske fotsporet
(du kan også scrolle)

En trespråklig oppvekst

En høstdag i 1923 ble søskenflokken på Strinda litt større. Eldstesøster, Sara, og hennes to brødre, Abraham og Salomon, fikk en ny lillebror. Foreldrene, Simon og Malke, ga ham navnet Selik Elieser Mahler. 

Jmt F 00169

Simon, Malke og Sara Bella Mahler, ca. 1918.

Selik Mahler vokste opp i Tempeveien 4 på Strinda. I huset bodde det mange mennesker: i tillegg til Selik, hans søsken og foreldre, bodde også Malkes foreldre der. De hadde opprinnelig bodd i Lund i Sverige, hvor Malke var vokst opp. Malke og Simon flyttet til Trondheim etter at de giftet seg, men Malke savnet moren sin så mye at Seliks besteforeldre måtte flytte inn hos Mahler-familien på begynnelsen av 1900-tallet. 

I Mahler-familiens hjem kunne man høre mange språk. Sara, Abraham, Salomon, Selik og Mina (yngstedatteren, som ble født i 1927) snakket norsk. Det samme gjorde faren, Simon, selv om han ikke var født i Norge. Simon vokste opp i Latvia, men han og familien utvandret derfra rundt århundreskiftet. Det samme hadde Malke og hennes familie gjort. 

Malkes foreldre lærte seg aldri godt norsk eller svensk, så når barnebarna skulle snakke med dem, gikk på jiddisch – et blandingsspråk mellom hebraisk og tysk. Jiddisch ble snakket av den jødiske minoriteten i det russiske keiserriket, og de som utvandret derfra, tok med seg morsmålet til de nye landene de kom til.

Jmt F 00193

Familien Leimann. Malke til høyre på andre rekke. Lea Leimann nummer to fra venstre på andre rekke.

Moren til Selik, Malke, snakket svensk, for hun hadde vokst opp i Sverige, og lære seg aldri skikkelig norsk. Det har eldstesøsteren, Sara, fortalt. Simon, derimot, snakket godt norsk. Kanskje kan det ha å gjøre med at han var handelsmann og reiste mye rundt. Malke var syk, og måtte være hjemmeværende husmor. 

Vi vet ikke nøyaktig når Simon kom til Skandinavia. De første årene livnærte han seg som omførselshandler i Norge og Sverige. Det betyr at han reiste rundt fra gård til gård og forsøkte å selge varer. Blant annet solgte Simon klesstoffer. Dette yrket hadde Simon i flere år, og han skrev dagbok fra reisene sine.

Da jeg var 17 år gammel, reiste jeg til Sverige, og jeg fikk adgang til landet. Jeg begynte straks med tungt arbeid. Jeg gikk fra dør til dør og hadde en tung bør å bære på. Jeg fikk vondt i alle ledd av å arbeide dag og natt. Slik tilbrakte jeg åtte år av mitt liv – jeg led av sult og kulde, og jeg var lei av livet. Jeg vandret over mark og eng. landskapet besto av dype skoger. Jeg gikk i regn og kulde for å tjene litt penger.

Simon Mahler sitert i Jon Reitan, "Jødene fra Trondheim", s. 41

Jødisk liv på Strinda

Seliks familie var jødisk, og både hans besteforeldre, foreldre og eldste bror, Abraham, var svært religiøse. De jødiske tradisjonene og skikkene ble opprettholdt. Familien Mahler holdt kosher, som betyr at de fulgte de jødiske spisereglene. Hver fredag var det shabbat – den jødiske helligdagen – som ble markert med et shabbatsmåltid. Hvert år markerte de også Pesach, høytiden til minne om jødenes befrielse fra slaveriet i Egypt. 

Album 2 1

Fra Mahler-familiens album. Første bilde: Malke, Mina, Simon og Salomon. Andre bilde: Malke, Lea Leimann (Malkes mor) og Simon. Tredje bilde: Mina. Fjerde bilde: Lea Leimann.

Jmt F 00166

Malke, Selik, Abraham, Sara Bella, Salomon og Simon Mahler, 1924.

På den tiden Selik vokste opp i Trondheim, bodde det flere jøder der, men ikke i nabolaget hvor Mahler-familien holdt til. Barna i familien hadde derfor mange venner som ikke var jødiske. Seliks søster, Sara, har fortalt at de hadde en fin barndom. Likevel kunne de oppleve jødefiendtlighet, i form av slengbemerkninger eller at det ble kastet snøball på ruta til familien Mahlers hus. Yngstedatteren, Mina, hadde dessuten en lærer som var nazist, som plaget henne på skolen.

Jmt F 00163

Simon og Malke Mahler, ca. 1917.

Jmt F 00167 01

Sara Bella og Mina Mahler, 1929.

Jmt F 00183

Simon og Selik.

Jmt F 00184

Selik Mahler.

En hjelpsom klassekamerat

Seliks skolegang startet på Nidarvoll skole. På ungdomsskolen gikk han på det som på den tiden het Strinda Kommunale Middelskole, som lå der Thora Storm avdeling Gerhard Schønning ligger i dag. I 1940 begynte Selik på Trondhjems Handelsgymnasium, som i dag huser Thora Storm videregående avdeling Adolf Øien. 

Album 15 1

Seliks klassebilde. Selik ytterst til høyre på andre rad.

På Trondhjems Handelsgymnasium gikk han i klasse sammen med en jente som het Carey Aagaard. Hun husker Selik som en hjelpsom person, og han pleide ofte å hjelpe henne med leksene, spesielt i matematikk, for dette var et fag hun ikke likte så godt. 

Carey Rundt 1942

Carey Aagaard ca. 1942.

Seliks far, Simon, var handelsmann. Det var imidlertid vanskelig for ham å drive forretning, og han måtte flere ganger legge ned og starte opp igjen forretninger. Familien hadde derfor ikke så god råd. Den siste forretningen han drev gikk likevel godt. Den het Trondhjems avfallsforretning, og holdt til i Kjøpmannsgata 11. Seliks eldste bror, Abraham, jobbet i farens butikk etter at han var ferdig på gymnaset.

Jmt F 00164

Søsknene Mahler. Bakerst: Abraham. Fra venstre: Selik, Salomon, Mina og Sara Bella.

Jmt F 00165

Selik, Salomon og Abraham.

Jmt F 00187

Minas klassebilde. Mina i midten på første rad.

Ungdomstid i krig

I april 1940 var Selik 16 år. Da kom krigen til Trondheim. Det gikk rykter om at byen skulle bombes, og derfor rømte mange fra Trondheim i de første dagene etter krigens begynnelse i Norge. Familien Mahler dro til Skaun, og var der en stund, før de dro tilbake til Trondheim igjen. 

Album 19

Fra Mahler-familiens fotoalbum.

Den første tiden gikk livet på mange måter som før. Flere ting gjorde at det likevel var annerledes: det var krig i Norge, og det innebar at tyske soldater gikk i gatene, det var mindre mat å få, og de norske jødene ble dessuten fratatt radioapparatet sitt så tidlig som i mai 1940 (ett år før resten av befolkningen). 

Selik Mahler

I 1942 måtte alle jøder i Norge fylle ut et spørreskjema fra det nazistiske okkupasjonsstyret. Her er Seliks skjema (åpne bildet i ny fane for å se en større versjon).

Simon Mahler

Simons spørreskjema (åpne bildet i ny fane for å se en større versjon).

Selik visste kanskje at det var farlig å være jødisk i Norge når landet lå under nazistisk styre. Han skal ha hvisket til klassevenninnen, Carey, at han stod på venteliste til å bli hjulpet til å flykte fra Norge. Seliks bror, Salomon, rakk å flykte til Sverige. Sara, eldstesøsteren, har fortalt om hvordan det skjedde:

Far blir tatt først. Den 26. oktober 1942 kommer han hjem fra bedriften sin, Trondheim Avfaldsforretning, geleidet av to politimenn fra Ut-Trøndelag politikammer. Kommer hjem for å få med seg den reglementerte bagasjen, toalettsaker og varme klær, kommer inn på kjøkkenet med to politimenn som skygger etter seg, kommer inn og møter øynene til Salomon. Som forstår budskapet. I løpet av den tiden det tar far å hente barberhøvelen og tannbørsten på badet, rekker Salomon å hviske noen ord til mor, få det lille hun har liggende av penger i kjøkkenskuffen, komme seg usett ut av huset, få føttene til å drive sykkelpedalene. Forsvinne fra Tempeveien. 

Selig må varsles! […] Det er for farlig for Salomon å nærme seg skolen. Moren til en av Seligs klassekamerater blir i stedet betrodd den livsviktige oppgaven å gå med beskjed til broren vår. Hun går så fort som den dårlige hoften hennes tillater det. Rekker å møte Selig. Han går nedover korridoren omgitt av statspolitimenn.

Fra Vera Komissar, "Nådetid: Norske jøder på flukt 1942", s. 170-171.

Flukt og arrestasjon

Salomon rakk å flykte til Sverige, men Selik ble arrestert i klasserommet. Han ventet på sin tur til å flykte, men arrestasjonen kom først. Carey, Seliks venninne, har fortalt at da Selik ble arrestert, gikk han først opp til kateteret, og ga læreren klokken sin. Deretter hilste han klassen, før han ble ført ut.

Selik og Simon ble ført til Kretsfengselet, som lå bak Samfundet. I Trondheim ble alle jødiske menn arrestert samme dag som Selik og Simon, men alle, bortsett fra Simon og Selik, ble sendt til Falstad fangeleir. Hvorfor Selik og Simon ikke ble sendt samme sted, vet vi ikke.

Mens Selik og Simon satt på Kretsfengselet, satt eldstebroren, Abraham, i kjelleren på Volda handelsgymnas. Et par måneder tidligere hadde han dratt til Volda for å studere på gymnaset der, og ta en to års utdannelse på bare ett år. Han leide rom hos familien Strand, og var en svært god elev på Volda handelsgymnas. Fru Strand, som Abraham leide hos, oppfordret ham flere ganger til å flykte fra Norge. Hver gang feide Abraham det bort: hvis han flyktet, kunne det få alvorlige konsekvenser for familien hans, og den sjansen ville han ikke ta. 

Jmt F 00171

Abraham Mahler, ca. 1940.

Brevet fra fengselet

Selik og Simon satt på Kretsfengselet i en måned. Seliks klassevenninne, Carey, forsøkte å gå på besøk til Selik, men fikk ikke komme inn. Selik fikk imidlertid skrevet et brev mens han var i fengselet, som ble sendt til Carey. 

Kjære Carey,

Ja i kveld fikk jeg beskjeden om at jeg skal dra til Oslo i morgen, og du kan tro at jeg er spent på hva de kommende tidene vil innebære. Engstelig det er jeg ikke, for jeg har alt gjort opp med meg sjøl. Takk for det lille hjertet som du ga meg. Jeg har bunnet det om halsen med en hyssing og dette minnet om alle tiders kjekkeste pike, skal være mascoten min. Det var synd at du ikke fikk komme inn den dagen du var her. Jeg ble så lei meg at jeg gråt en liten skvett. Men du gjør meg glad hvis du lover å ta en riktig fin artium (eksamen). Du får være flittig heime og slutte med strikkingen som sikkert tar bort en masse tid. Hver gang du får lyst til å bolse [skulke] litt, så tenk på meg. På den måten er jeg sikker på at du aldri vil glemme meg. 

Det står vel bare bra til på skolen? Hils alle fra meg og si at de alltid vil være i tankene mine. Hils Ola med det at han må fortsette på den måten han har begynt, så går det flott! Jeg synes Ola har blitt så sympatisk i det siste.

Det skal bli rart å komme tilbake en gang, for det vil jeg da håpe at jeg gjør. Kanskje er du da alt gift. Men for guds skyld Carey gift deg da med en bra mann, men en bondegutt for eksempel. 

Hils Sonja og Sunny fra meg. Og så får du leve så vel. Never forget me! I shall always remember you!

Selik

Les opp etterfølgende

Til Klassen

Hei på dere folk i 2a! Jeg lever da ennå, Ahasverus, den evige jøde ved dere.

Dere får leve alle så godt, og så må dere ikke gjøre skam på 2a. Dere  bli den beste klassen som noensinne har gått på Handelsgym. Engang vil jeg komme tilbake, i en eller annen form, for å kontrollere om alt går bra, og nåde den som ikke har gjort sin plikt mot klassen.

Hils lærerne fra meg. Spesielt Backer, Mina Horsborg og Seim.

En spesiell hilsen til Staven, Kirsti og Kristin Johanne + Solveig Sjetne.

Lev vel!

Hilsen Selik 

Dagen etter ble Selik og Simon fraktet til fangeleiren Berg i Tønsberg. Her møtte de igjen Seliks eldste bror, Abraham, som hadde blitt arrestert i Volda og fraktet til Berg. Der satt de noen uker, sammen med 225 andre jødiske fanger. Om morgenen, 26. november, ble Selik, Simon og alle de andre jødiske fangene skilt ut fra resten. De skulle mot Oslo, hvor transportskipet Donau ventet. 

Familien blir splittet opp

Samtidig som at Selik, Simon og Abraham satt på Berg, var Seliks mor, og minstesøsteren, Mina, internert i en leilighet i Trondheim. Alt de eide var blitt konfiskert av nazistene – butikken, hjemmet og alle eiendelene deres. Alle kvinner og barn i Trondheim ble internert i tre leiligheter i byen. 

26. november 1942 ble Malke og Mina satt på et tog fra Trondheim mot Oslo. Det var meningen at de skulle settes på transportskipet Donau, sammen med mange andre trønderske jøder. Toget fra Trondheim ble imidlertid forsinket, så de rakk ikke fram til da skipet kastet loss noen minutter før klokken tre den ettermiddagen. På Donau satt Malkes sønner og ektemann, Minas far og brødre.

Jmt F 00178

Mina Mahler i midten, sammen med nabobarn fra Tempeveien, ca. 1933.

Donau var første etappe på reisen mot Auschwitz. Sammen med 526 andre norske jøder ble Selik, Salomon og Abraham stuet inn i båten. Ferden over sjøen tok fire dager. En av de andre som satt på Donau, Robert Savosnick, har skrevet om en episode på båten:

Vi har fått ordre om at så snart en SS-mann åpner døren, så skal den første av oss som observerer dette reise seg og rope “Achtung” og alle de andre reise seg og stå i giv akt inntil SS-mannen roper “Weiter machen”. Jeg husker en slik episode, kan se den tydelig for meg. Det er gamle Simon Mahler som ikke reagerer tidsnok og får straffeeksersis med knebøyninger. Etter en stund stønner han frem av utmattelse:

-Kjære, la meg slippe mer. Jeg har dårlig hjerte.

-Hva? Dårlig hjerte! Da lever du ikke en dag der du kommer.

Robert Savosnick, "Jeg ville ikke dø", 35.

Endestasjonen

Da Selik, Simon og Abraham kom fram til Auschwitz 1. desember 1942, var det første som møtte dem seleksjon. Fangene ble inspisert, og de som ble vurdert som uskikket til å arbeide, ble sendt rett i gasskammer. Resten ble satt til tvangsarbeid. Både Selik, Simon og Abraham ble satt til tvangsarbeid i konsentrasjonsleiren. Selik fikk fangenummeret 79183.

I Auschwitz var forholdene brutale: fangene fikk lite mat, brutal behandling, umenneskelig tunge arbeidsoppgaver, og de levde tett sammen med uhygieniske forhold. De fleste overlevde ikke mer enn to-tre måneder i konsentrasjonsleiren. Vi vet ikke når Selik, Abraham eller Simon døde. Det finnes ingen nedtegnelser om når de gikk bort. Sannsynligvis døde Simon tidlig, for han var en middelaldrende mann. Selik og Abraham var yngre og friskere, men Selik døde sannsynligvis etter noen uker i Auschwitz, i desember 1942. Vi vet ikke når Abraham døde.

Album 5 1

Malke, Mina og Simon.

Tre måneder etter at Selik døde, kom Malke og Mina fram til Auschwitz. De hadde sittet i fengsel i Oslo siden november mens de ventet på en ny transport mot Polen. 3. mars kom de fram til Auschwitz. Fordi de var kvinner, ble de vurdert som uskikket til å jobbe. Malke og Mina gikk sammen inn i gasskammeret samme natt som de kom fram til Auschwitz.

Album 20 1

Mina Mahler.

Å leve videre

I Mahler-familien var det kun to som overlevde. Salomon klarte å flykte til Sverige. Der skrev han flere brev til den svenske kongen og til svenske myndigheter. I brevene beskrev han hva som skjedde med de norske jødene, og ba kongen om hjelp til å redde familiemedlemmene hans. Hjelpen kom aldri i tide.

Salomon Mahler Til Kong Gustav Side 1

Utdrag av Salomons brev til den svenske kongen.

Seliks eldste søster, Sara, var gift med en ikke-jødisk mann. Derfor ble hun ikke deportert, men satt på ulike fangeleirer gjennom hele krigen. Det var ikke før helt mot slutten av krigen at hun kom seg over til Sverige. Der møtte hun mannen og mormoren sin igjen. Mannen til Sara hadde hjulpet hennes mormor, Lea, over grensen. Her ble Sara, Lea og Salomon gjenforent. 

Jmt F 00182

Bryllupsbilde av Sara Bella Mahler og Asbjørn Uthaug ca. 1942.

Jmt F 00190

Lea Leimann, født 1864.

Etter krigens slutt flyttet Sara tilbake til Tempeveien sammen med mannen sin. Hun bodde i Trondheim i mange år, og fikk to barn. Salomon bodde en kort periode i Trondheim, men flyttet etter hvert til Danmark. I dag bor Mahler-familiens etterkommere i flere land i verden. 

Jmt F 00181

Sara Bella Mahler Uthaug, ca. 1940.

Jmt F 00189

Lea Leimann med oldebarnet, May Mahler Uthaug, mai 1946.

Utenfor Kjøpmannsgata 11, hvor Simon hadde sin forretning, ligger i dag snublesteiner for Simon, Malke, Selik og Mina. I Volda skal det legges ned en snublestein for Abraham.

Kilder:

Bruland, Bjarte. Holocaust i Norge: Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Dreyer, 2017.

Komissar, Vera. Nådetid: Norske jøder på flukt 1942. Aschehoug, 1992.

Reitan, Jon. Jødene fra Trondheim. Tapir, 2005.

Savosnick, Robert. Jeg ville ikke dø. Aktive fredsforlag, 2004.

Hvor
fortsetter
sporene?

Vi tar gjerne imot tips, bilder, videoer eller historier som du har liggende.

Tips oss
Velg kapittel: