Da den tyske invasjonen rammet Norge 9. april 1940, bodde det tre jødiske familier i Narvikområdet: familien Fischer, familien Caplan og familien Pickelner.
Narvik ble fort slagmark for det som senere skulle bli kalt «Slaget om Narvik», og mange beboere evakuerte byen umiddelbart. Familiene Fischer og Caplan søkte tilflukt på Skjomen, sør for Narvik. Isak Pickelner hadde butikk i Narvik, men holdt trolig til på Øyjord utenfor byen under angrepene. Sønnene Arvid og Samuel Pickelner bodde på Svolvær, mens det er uklart hvor kona Anna og datteren Esther befant seg ved krigsutbruddet.
De norske og allierte styrkene kapitulerte 10. juni 1940, og da det roet seg valgte noen å vende tilbake til Narvik. David Fischer dro med kone og barn tilbake til byen. Davids bror Martin Fischer ble værende på Skjomen sammen med kona Bertha og sønnene Wulf og Idar. Eldstesønnen Abel valgte å dra til Sverige sammen med sin onkel Samuel Fischer, Mendels bror. Etter at Davids kone Sara døde av sykdom i september 1940, kom imidlertid Samuel tilbake til Narvik igjen. Caplan-familien kom også tilbake til Narvik en gang før juni 1941.
Senere samme år kom to jøder fra Kristiansund og Oslo flyttende til Narvik: Sara Asne Fischer – niese av David, Samuel og Mendel – og hennes forlovede, Oscar Bernstein.
Arrestasjon og deportasjon
Den 18. juni 1941 ble de fleste jødiske menn i Nord-Norge arrestert i en aksjon utført av Gestapo, trolig i forbindelse med den tyske invasjonen av Sovjetunionen. I Narvik gjaldt dette Isak Pickelner, Jacob Caplan, Oscar Bernstein og Mendel Martin Fischer. De ble sendt til Gestapos hovedkvarter i Tromsø, og deretter til Sydspissen fangeleir sammen med jødiske fanger fra Tromsø og Brønnøysund. Oscar Bernstein klarte å påføre seg selv magesår og ble dermed fraktet til sykehuset i Tromsø. Senere klarte han å flykte til Sverige med sin kone Sara. Resten av de jødiske fangene på Sydspissen ble sendt til Grini fangeleir utenfor Oslo, og deretter til Veidal fangeleir på Kvænangen. Omsider ble fangene sendt tilbake til Grini igjen. Den 26. november 1942 ble de deportert til Auschwitz med skipet Monte Rosa fra Oslo
Isak Pickelners kone, Anna, lå på sykehus under arrestasjonene og unngikk å bli deportert. Hun ble senere gjemt på en gård i Lier der hun ble værende til krigens slutt. Eldstesønnen Arvid hadde blitt arrestert og løslatt i løpet av 1941, og kom seg senere til Sverige. Det samme gjorde Esther og Samuel.
Neste runde med arrestasjoner foregikk 26. oktober 1942. Da ble David, Samuel og Wulf Fischer arrestert og sendt til Bredtveit fengsel utenfor Oslo. Måneden etter ble de deportert til Auschwitz med skipet Donau og drept kort tid senere.
Bertha, Idar og Lillian Lea Fischer var nå de eneste som var igjen av Fischer-familien. De ble arrestert på Skjomen 25. november, og ankom Oslo rett etter Donau-transporten hadde gått. De ble sittende i Bredveit fengsel frem til februar før de ble deportert til Auschwitz med skipet Gotenland. Alle tre ble drept i gasskamrene ved ankomst 3. mars 1943. Jacob Caplans kone Sara og deres to sønner Sammy og Harry ble også sendt til Bredtveit, men Saras danske pass gjorde det mulig for de tre å bli overlevert til Danmark, hvorfra de flyktet videre til Sverige og overlevde krigen.
De elleve jødene fra Narvik som ble deportert ble alle drept i Auschwitz på ulike tidspunkt.
Etter krigen kom Abel Fischer tilbake til Narvik og tok over onkelens forretning. Han bodde der resten av livet. Sara Caplan og sønnene Harry og Sammy flyttet også tilbake til Narvik og tok over forretningen til Jacob, men flyttet allerede i 1947 til København og deretter Gøteborg. Isaks Pickelners sønn Arvid oppholdte seg også i Narvik i noen år, og flyttet senere til Gudbrandsdalen.
Kilder
Bruland, Holocaust i Norge (2017)
Historien om jødene fra Lofoten som unnslapp deportasjonen (Lofotposten, 16.1.2021)
Jødisk museum Trondheim
Komissar, Nådetid (1992)
Møtet med en glemt barndom (Fremover, 30.10.1999)
Snublestein.no