Slik bruker vi cookies

Julius Paltiels liv

Klikk og dra for å utforske fotsporet
(du kan også scrolle)

Før Julius

33 år før Julius Paltiel kom til verden, kom bestefaren hans, Israel, til Trondheim. Israel var vokst opp i Litauen, hvor han hadde fått en håndverkerutdannelse og blitt urmaker. Da han innvandret til Stiftsstaden fra Sverige, ville han åpne urmakerforretning. Det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort.

Lauget i Norge ga Israel lov til å starte urmakerforretning på den betingelse at han ansatte en bestyrer for butikken fra lauget. Som nylig innvandret til Norge hadde ikke Israel midlene til å ansette enda en person i sin nye butikk. Drømmen ble lagt på hylla, og i stedet ble Israel omførselshandler. Han gikk fra gård til gård utenfor Trondheim og solgte blant annet armbåndsur.

Jm B2261 01

Julius' farfar, Israel Paltiel.

Jeg hadde besøk her etter krigen, i ’46 eller ’47, en rallar, og spurte etter en Paltiel. Så gikk jeg bort og hilste på han, og så sa han at han gjerne ville snakke privat med meg. Det var nå greit, og vi gikk inn på kontoret. Så fikk han kikket på noen bilder som hang på veggen og da sa han at han hadde vært rallar på Nordlandsbanen i 1884, og da dro han fram et stort lommeur, og så sa han at bestefaren min var en ærlig mann. For den klokken hadde han kjøpt i 1884, og den klokka hadde han hatt helt til da.

Julius Paltiel

Israel startet likevel forretning etter noen år. I Brattørgata 6 åpnet I. Paltiel, hvor Israel solgte klær og klesstoffer. Hans sønn, Salomon, overtok bedriften i 1915, og i 1924 ble Salomon og Kaja Ruth foreldre for andre gang.

Fotball og fiskekake

Julius Paltiel vokste opp som en vanlig trondheimsgutt. Familien bodde i en leilighet på Ila, hvor Julius også gikk på skole. Etter endt skoledag pleide han å spille fotball med kameratene sine. Julius var medlem av sportsklubben Rapp.

Helgene tilbrakte familien på hytta på Lian, og om vinteren gikk Julius på ski i Bymarka. Det var bare noen små ting som gjorde Julius litt annerledes fra sine kamerater: Julius hadde fritak fra religionsundervisningen på skolen, for på 1930-tallet lærte man kun om kristendom. Julius gikk på cheider i synagogen, en slags søndagsskole hvor han lærte om jødedom, tradisjoner og hebraisk språk.

Jm B1708 01

Idar og Julius Paltiel.

Julius’ familie holdt kosher, så Julius spiste ikke svin. Når han var i bursdagsselskaper, fikk han derfor ikke pølse, slik som de andre guttene – Julius fikk fiskekake i stedet. Det var han ikke særlig fornøyd med!

Jmt F 00052

Julius' klassebilde fra 1930-tallet. Julius sitter på andre rad, i dressjakke og med mørkt hår.

Julius’ venner var stort sett ikke-jødiske, men om sommeren tilbrakte han tid med Klein-familien, som hadde hytte i nærheten av Paltiel-familien. På shabbaten pleide Julius og familien å samle seg hos Mendelsohn-familien som bodde i Kjøpmannsgata. Thora og Aron Mendelsohn var Julius’ tante og onkel, og hans fetter, Henrik, ble senere Julius’ formynder. Du kan lese mer om familien Mendelsohn her.

Jm B1709 01

Kaja Ruth og Idar Paltiel.

Vendepunkter

Da Julius var bare 11 år gammel, opplevde han en tragedie i familien. Faren, Salomon, hadde vært på familiens hytte på Lian. Han måtte skynde seg til trikken for å rekke hjem, så han løp til holdeplassen. På trikken fikk Salomon et hjerteinfarkt, og han døde på stedet. Nå var det bare Kaja Ruth, Idar og Julius igjen i Bergsligata.

Jm B2282 01

Salomon Paltiel.

Jm B1707 01

Salomon Paltiel og butikkmedarbeider Åsa Lagerquist utenfor butikken S. Paltiel i Brattørgata 6.

I 1937 flyttet Julius med familien fra Ila til Brattørgata 6, til leiligheten over familiens butikk. Julius begynte da på Trondhjems borgerlige realskole, som lå i Vår Frue gate. Julius og Idar hadde tenkt å gå inn i familiens forretning og drive den sammen. De skulle ha verksted for klesproduksjon i andre og tredje etasje, og butikk i første etasje. Idar skulle drive butikken, og fabrikken skulle være Julius’ ansvar.

Israel Paltiels Butikk

Israel Paltiels butikk, som ble overtatt av sønnen, Salomon, i 1915.

Jm B1714 02

Annonse for Paltiel-butikken.

Krigen starter

Fire år etter farens død kom et nytt vendepunkt i Julius’ liv. 9. april 1940 så han tyske soldater innta Trondheim. Da han våknet klokken fem om morgenen, hørte han fly og uroligheter, og i gatene var det mange mennesker og tyske soldater med maskingevær.

B 4354

Julius Paltiel. Bildet er tatt sommeren 1940.

De første dagene av krigen i Norge fikk Trondheims befolkning beskjed om å evakuere byen, for man trodde byen skulle bombes. Julius dro da opp til familiens hytte. I nabohytta bodde familien Mendelsohn, som også hadde tatt med flere av synagogens medlemmer opp dit. På denne tiden var det også flere som dro til Sverige for å være på blant annet Storlien under evakueringen.

1Lian

Familien Mendelsohn på Lian.

Etter noen uker ble Trondheim erklært trygt, og Julius og de andre reiste tilbake igjen. Mange var nok klar over at jøder i Tyskland ble diskriminert og arrestert, og var på vakt for at noe lignende skulle skje i Norge. For norske jøder var det imidlertid relativt rolig de to første årene av krigen.

Julius mente likevel det kunne bli farlig for jøder i Norge. Han forsøkte flere ganger å få med seg moren, Kaja, til Sverige. Hver gang nektet hun å bli med. “Hvorfor skulle de ta meg? Jeg har aldri gjort noe galt”, sa hun. Den jødiske befolkningen i Norge var liten på den tiden: omtrent 2600-3000 personer bodde i Norge – nord for Dovre bodde kun 260 jødiske nordmenn. Mange tenkte at det lave antallet betydde at tyskerne ikke kom til å bry seg med dem.

Unntakstilstand

6. oktober 1942 stod Julius på Trondheim torg sammen med en mengde av byens befolkning. De hørte på Josef Terboven holdt en tale som innledet unntakstilstanden i Trondheim. Det var sabotasjeaksjoner utført av motstandsbevegelsen som gjorde at unntakstilstanden ble erklært. 

Unntakstilstanden varte i to dager. Ti menn i Trondheim, deriblant jødiske Hirsch Komissar, ble henrettet i Falstadskogen som “sonofre”. Dessuten ble alle jødiske menn over 15 år arrestert. Blant dem var Julius. Til sammen var de ca. 25 stykker som ble fraktet til Ronglan stasjon i Levanger. Den yngste var 16 år gammel, den eldste 76. Fra Ronglan måtte fangene småspringe til Falstad fangeleir, som lå syv kilometer unna.

Bilde Av Falstad

Falstad fangeleir under andre verdenskrig.

Alle fanger får hodet barbert. Også vi jøder, men vi får ikke lov til å barbere skjegget. Vi skal ikke se ut som de andre. Vi skal føle oss annerledes. Vi får ikke lov til å dele sovesal med andre fanger. Vi skal ligge på loftet. Der er det ikke vinduer, bare små glugger. De andre fangene får ligge i køyer på sovesaler. Vi må ligge på halmmadrasser, på gulvet.

Julius Paltiel i Vera Komissar, På tross av alt, 24.
Fangeprotokoll Falstad

Liste over fanger på Falstad. Alle fangene har koden "gul", som betyr at de er jødiske fanger. Julius er oppført som nummer 41.

Senere har Julius sagt at han syns Falstad var verre enn Auschwitz. Han har kalt Falstad Norges eneste konsentrasjonsleir. Her ble de jødiske fangene møtt av SS-soldater som var trent i å gi fangene smertefulle, ydmykende og krevende straffer. Skjellsordene haglet over fangene, gamle som unge. Særlig én episode husker Julius godt:

Vi fikk da ordre om å riste ned løvet på et tre som står der fremdeles. Da vi hadde ristet ned løvet, skulle vil [sic] ta det over i en dunge på andre siden av gårdsplassen. Vi spurte om vi kunne få hente kost eller rive eller annet redskap. Da fikk vi til svar at det var unødvendig, for vi skulle bruke munnen. Vi skulle legge oss ned på magen, ta ett blad i munnen, og så skulle vi åle oss over til andre siden av gårdsplassen. Deretter skulle vi åle oss tilbake. Ikke krype, men åle. Da må du ligge helt flatt. Du kan tenke deg, for folk som er 60-70 år og ikke akkurat sportstrent, er det å åle veldig tungt. Da vi endelig etter et par timer hadde fått sammen dette løvet, står det en 17-18 år gammel SS-soldat oppe på balustraden. Så hopper han ned og sparker løvet utover igjen, slik at det tar en time til å få samlet det sammen igjen.

Julius Paltiel i Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), Tidsvitner, 149.
Sporreskjema Julius

Julius' spørreskjema, som han måtte fylle ut våren 1942. Åpne bildet i ny fane for å se en større versjon.

Idar

Etter seks uker på Falstad blir Julius og de andre jødiske fangene sendt til togstasjonen. Statspolitiet hadde bestilt transport av 130 personer med NSBs tog, fra Trondheim til Oslo. Alle om bord, arresterte, jødiske nordmenn, skulle rekke en transport i Oslo. Skipet de skulle på, het Donau. Det var den største deportasjonen av jøder fra Norge. 26. november 1942 gikk skipet fra Utstikker 1 i Oslo, med 529 norske jøder om bord.

Jødene fra Trondheim var imidlertid ikke på Donau. Toget var kommet for sent fram til Oslo, blant annet fordi de hadde en lengre stopp på Hamar, hvor Julius, moren Kaja, og de andre trønderske jødene fikk utdelt pakker med blant annet mat og medisiner fra Røde Kors. 

De nordenfjeldske jødene ble derfor satt på fengselet Bredtveit i Oslo. Julius var nå sammen med moren sin, og flere familiemedlemmer i den utvidede slekten. En som imidlertid ikke var på Bredtveit, var Julius’ bror, Idar. Idar var fem år eldre enn Julius, og forlovet med Marie Sachnowitz fra Larvik. Idar var på besøk hos henne da arrestasjonene av jødiske menn startet.

Paltiel 06 Idar Maja 340

Idar Paltiel og Marie Sachnowitz.

Idar ble derfor arrestert i Larvik, sendt til fangeleiren Berg, og derfra videre til Oslo 26. november. Både han og forloveden ble satt på Donau, men i hvert sitt rom, hvor menn og kvinner ble adskilt. Idar fikk likevel høre Marie: hun kom seg opp på dekk, og der sang hun slik at mennene hørte det. Hennes bror, Herman, husker det slik:

Jeg var på vei ned i buken av skipet da noe hendte. Det kom som et sjokk av glede og som en åpenbaring av skjønnhet. Jeg hørte en stemme synge, en stemme jeg hadde kjent og elsket i alle år, en stemme vi alle hadde vært så stolte av når Marie sang for byens befolkning i Bøkeskogen hjemme i Larvik. Nå stod hun på øverste dekk og sang for et annet publikum, for fangene i lasterommet, men mest sang hun vel for far og oss guttene. Hun sang nettopp den sangen vi ville ønsket oss om vi hadde fått velge. “Månestrålen”, en romantisk melodi med en nokså hverdagslig tekst, som i denne stunden fikk en dypere mening; sangen om en lykke hun aldri skulle få oppleve.

Herman Sachnowitz, Det angår også deg, 14-15.
Idar Biltur

Idar Paltiel på biltur.

I Auschwitz ble Marie drept i gasskammeret ved ankomst til leiren, mens Idar ble tatt ut til tvangsarbeid. Han overlevde til en gang i februar 1943, men hans nøyaktige dødsdato er ukjent.

Paltiel Idar Israel

Idar Israel Paltiel.

Jm B1649 01

Fra Idar og Maries forlovelse i 1941. Idar ytterst til venstre. Marie til høyre på bakerste rad, i døråpningen. I midten av bildet, med hatt, står Julius og Idars mor, Kaja Ruth.

Julius og Kaja satt i fengselet i Oslo. Julius ble syk på nyåret 1943, men legen nektet å behandle ham. Legen på Bredtveit var nemlig også legen til Quisling, og ville ikke behandle jøder. Etter hvert ble Julius likevel så syk at han ble undersøkt og sendt til et annet fengsel for behandling. Der ble Julius tilbudt å rømme av overlegen. Av frykt for hva som da ville skje med moren takket Julius nei til tilbudet. 

Jeg angrer ikke på at jeg ikke tok sjansen, men jeg vet jo i dag at det var bare tull å ikke gjøre det. Jeg kunne jo ha spart meg mye hvis det hadde gått bra. Men det kan man jo heller ikke vite.

Julius Paltiel

Jødene fra Trondheim satt på Bredtveit i tre måneder. De visste at de skulle sendes til Polen eller Tyskland, men ikke hva som ventet dem der. “Vi tenkte ikke på annet enn at vi skulle på en arbeidsleir og vi mente at det var greit nok”, har Julius fortalt.

Gotenland

24. februar ble fangene på Bredtveit sendt til havna i Oslo. Der lå skipet Gotenland, og de norske jødene ble ført ned i bunnen av båten, menn og kvinner i hvert sitt rom. 

Men det som er det mest fantastiske i denne historien, er at Gestapo hadde så stor styrke at de klarte å overtale Wehrmacht til å sende en båt fra Stettin til Oslo, tom, for å hente 168* kvinner og barn, stort sett, og så seile tilbake igjen. Og det i en periode av krigen da det var et kjempebehov for transportmidler. Men hatet var så stort at man kunne få gjennomført alt når det gjaldt jøder.

*Det var egentlig 158 personer om bord. Julius Paltiel i Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), Tidsvitner, 150

Fra Stettin i Polen via Berlin, ble Julius sendt til Auschwitz. Nordmennene ble presset inn i kuvogner, 60 personer i hver vogn. Det var så trangt at det var umulig å flytte på seg. Et halvt brød til hver person, og to bøtter på deling, ble slengt inn i vogna. I den ene bøtta var det drikkevann, den andre var en dobøtte.

Ferden fra Berlin til Auschwitz tok fire-fem døgn. Om natten, 3. mars, ble dørene i toget åpnet, og nordmennene fikk komme ut. Det som møtte dem var et kaos av lyskastere, bjeffende hunder og ropende og kjeftende SS-folk. Det første som skjedde med fangene var seleksjonen. Alle kvinner, barn, eldre og syke ble sendt den ene veien, mens arbeidsføre menn ble sendt den andre. Fra Trondheim i november, via Oslo, Stettin og Berlin, hadde Julius og Kaja vært sammen. Nå ble de skilt fra hverandre.

Kvinnene og barna blir jaget opp på en lastebil. Heldigvis slipper de å stå her i timevis, tenker jeg, de blir sikkert kjørt til sitt nye oppholdssted. Idet mamma kommer opp på lasteplanet, snur hun seg i et kort sekund. Øynene våre møtes. Mamma strekker armene mot meg. Bilen kjører bort.

Julius Paltiel i Vera Komissar, På tross av alt, 53.

Kaja ble drept i gasskammeret samme natt som hun ankom Auschwitz. Julius, som da var 17 år gammel, ble tatt ut til tvangsarbeid sammen med 27 andre fra Gotenland-transporten. Da de kom til Auschwitz om natten, var de 158 fra Norge. Nå var de 28 igjen.

Auschwitz

Forholdene i Auschwitz var umenneskelig brutale. Gjennomsnittlig overlevde et menneske en-tre måneder i leiren, på grunn av fysisk utmattende arbeid i minst tolv timer hver dag, minimalt med mat og sykdomsepidemier i leiren.

Det største problemet var at du fikk for lite mat. Du fikk en skalk klokken fem om morgenen. Den gjorde jo sitt til at du levde første del av dagen. Så fikk vi ei skål med svart vann eller surrogatkaffe. Dette var enda viktigere å få i seg enn brødstykket, for det var eneste muligheten du hadde til å få i deg væske. Vannet fra springen kunne du ikke drikke, for da fikk du dysenteri. Tusenvis av mennesker døde av dysenteri i Auschwitz.

Julius Paltiel i Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), Tidsvitner, 152.

Julius overlevde hele andre verdenskrig. Han var i Auschwitz i to år. Når Julius senere har blitt spurt om hva som gjorde at akkurat han overlevde, har han gitt to svar: flaks og viljen til å overleve. Julius ville hjem og fortelle. Det motiverte ham til å holde seg i live.

Dødsmarsjen

I januar 1945 ble det tydeligere at Tyskland kom til å tape krigen. Sovjetunionens styrker rykket nærmere og nærmere Polen, så det ble bestemt at polske konsentrasjonsleirer skulle evakueres. 17. januar gikk Julius og 66 000 medfanger på en dødsmarsj fra leiren mot toget de skulle over i. Ferden var åtte mil lang.

Vi er kledd i stripete fangedrakter, og har tresko på bena. Enkelte har mistet skoene og river stykker av ullteppet og vikler dem rundt de allerede forfrosne føttene. Vi ser merkelige ut, med ullfilten over skuldrene, matskålen hengende fra en snor ved hoften, klamrende på et brød. Hendene er røde av frost. Vi har ikke hår på hodet, bare den flate, stripete fangeluen. Som en grå fillehaug, en uendelig land slange, skal vi sno oss gjennom Polens snødekte landskap.

Julius Paltiel i Vera Komissar, På tross av alt, 96.

På veien fra Auschwitz til Tyskland døde flere tusen fanger. De som ikke kunne holde følge, satte eller la seg ned, ble skutt. 

Så kan man begynne å snakke om flaks. 18. januar, i kveldingen, ser jeg en mann som sitter på en snøfonn, og jeg synes det er noe kjent ved ham. Det var Leo Eitinger. Han hadde gitt opp, han hadde en skade i ryggen og orka ikke mer. Jeg trakk ham opp og dro ham bort til håndvogna så han kunne støtte seg på den. Like foran oss gikk en lege som hadde med seg noe medisinsk utstyr. Vi fikk tak i legen, som gikk tilbake og ga Leo en sprøyte. Han kom seg, og han ble senere en verdenskjent professor. Det var jo fantastisk! En eneste som kjente ham, gikk bak ham. Tilfeldighetene igjen – du måtte ha flaks, ellers hadde du ikke en sjanse.

Julius Paltiel i Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), Tidsvitner, 158.

I marsjen finner Julius sammen med de fire andre nordmennene som har overlevd Auschwitz: legen Leo Eitinger, trondheimsbrødrene Pelle og Assor Hirsch, og oslogutten Samuel Steinmann. De kom fram til leiren Buchenwald i Tyskland. 66 000 hadde gått ut fra Auschwitz, bare halvparten kom fram til Tyskland. Resten døde på veien.

Jm B1647 01

Inngangen til Buchenwald.

Buchenwald

Mens Auschwitz hadde vært en utryddelsesleir, var Buchenwald en arbeidsleir. De jødiske fangene ble imidlertid forskjellsbehandlet i Buchenwald som i Auschwitz. Men i Buchenwald fantes det nordmenn. Ca. 350 norske studenter var blitt sendt dit i 1944.

Julius kom i kontakt med noen av dem, og studentene hjalp sine jødiske landsmenn: norske, ikke-jødiske fanger hadde flere privilegier i leiren, så studentene fikk mat og klær tilsendt, blant annet fra Røde Kors. Dette delte de med Julius og de andre jødiske nordmennene.

Jm B1785 01

Leo Eitinger og Julius Paltiel, 1945.

En kveld i mars snek Julius og Samuel Steinmann seg inn i studentenes brakke. Stemningen var annerledes enn ellers.

Vi merker en sterk forventning i luften der inne. Studentene er glade og forteller oss at alle norske og danske fanger skal hentes hjem. Den svenske Grev Folke Bernadottes medarbeidere skal komme og hente ut alle skandinaver.

Julius Paltiel i Vera Komissar, På tross av alt, 109.

De hvite bussene skulle komme for å hente nordmennene hjem! Julius og de andre norske jødene ga fra seg det de eide til medfanger, som en forberedelse på hjemturen. Morgenen kom, og Julius og de andre stiller seg opp sammen med de norske studentene, i vente på å bli fraktet hjem.

En norsk studentleder kommer bort til oss.
- Dessverre, dere fem er strøket fra listene for transporten.
Vi stirrer vantro på ham.
- Hva mener du; strøket fra listene? Hvorfor?
- Jeg vet ikke, men jeg har fått ordre fra lederne våre om å gi dere denne beskjeden. Hvis det oppstår problem etter at vi har reist, skal dere henvende dere til Julius Jürgensen eller Willi Grünert i brakke 44. De til vil hjelpe dere. Jürgensen snakker dansk, han er opprinnelig fra Kiel. Han vet å ordne opp. Lykke til!
Så er studentlederen borte.

Julius Paltiel i Vera Komissar, På tross av alt, 110.

Julius, Samuel, Leo, Pelle og Assor står igjen i leiren. De andre nordmennene har fått reise, men de fem er igjen. Som jødiske fanger er de blitt strøket av lista. “Det var det tyngste jeg opplevde”, har Julius senere fortalt. 

Jm B1713 01

Buchenwald. Amerikanske soldater under frigjøringen av leiren i april 1945.

Frigjøringen

I begynnelsen av april 1945 kjempet de amerikanske styrkene mot nazistene kun to mil fra Buchenwald. En dag hører Julius en beskjed over høyttaleren: samtlige jøder skulle møte opp på appellplassen. De fem nordmennene hadde vært lenge i konsentrasjonsleir, og skjønte at dette var et dårlig tegn.

I stedet for å møte opp, tok de kontakt med Julius Jürgensen, som hjalp dem med å gjemme seg på loftet i brakken hans. I seks døgn lå nordmennene der, i skjul for SS, som lette etter jødiske fanger. For å skjule sin jødiske identitet, tok de av den gule vinkelen på drakten, og byttet fangenummer med døde fanger.

11. april 1945 ble Buchenwald frigjort. Fangene var selv viktige i frigjøringen: gjennom mange år hadde de gjemt våpen i potetkjelleren i leiren. Disse ble tatt fram i kampen mot SS, før de amerikanske styrkene kom til leiren. Rett etter frigjøringen fikk også Julius våpen i hånd. Fangene fikk i oppgave å vokte leiren. SS-folk kunne forsøke å snike seg inn i leiren og gi seg ut for å være fanger, for å unngå straff og forfølgelse.

Jm B1784 01

Leo Eitinger, Assor Hirsch, Samuel Steinmann, Julius Paltiel og Pelle Hirsch i Buchenwald under frigjøringen.

Jm B1857 01

De fem norske overlevende fra Buchenwald.

En av aprildagene i leiren hører de plutselig en beskjed over høyttaleranlegget: “-Er det noen nordmenn i denne leiren? De bes komme til porten!”

Vi snur oss, går mot leirporten. Imot oss kommer en mann i amerikansk offisersuniform. Han stanser, så går han mot meg.
- Er det deg, Doddi?
[…] Nå kjenner jeg igjen stemmen hans. Det er fetteren min, Josef Mendelsohn, som flyktet til USA da krigen brøt ut i Europa. Nå er han altså soldat i US Army. Vi gråter og ler, klamrer oss til hverandre. Det føles så utrolig å se sin egen fetter, her, etter så mange år.

Julius Paltiel i Vera Komissar, På tross av alt, 116.
Jm B1715 01

Pelle Hirsch, Samuel Steinmann, Josef Mendelsohn, Julius Paltiel, Leo Eitinger og Assor Hirsch.

Josef forsynte Julius med tannkrem, tannbørster, såpe, sjokolade og sigaretter. Møtet mellom de to fetterne, som ikke hadde møttes på seks år, var gledelig. Samtidig var det sorgtungt: Julius måtte fortelle Josef at han hadde mistet sine foreldre og en bror (Julius’ tante, onkel og fetter) i Auschwitz.

Jm B1703 01

Julius under markering i Buchenwald. Julius står med et norsk flagg i hendene, og er markert på bildet med et kryss.

Hjemferden

Etter flere uker som frie, ville Julius og de andre nordmennene komme seg hjem. Hjemturen måtte de i stor grad organisere selv. En Røde Kors-bil ble ordnet til dem, som de kjørte til Kiel. Der måtte de gi den fra seg. Bilen var nemlig amerikansk krigsbytte, og ved Kiel dro de inn på engelsk territorium.

En engelskmann ga dem et par kanner bensin, og med disse byttet de til seg skyss med en lastebil. Den kjørte dem til en arbeidsleir, hvor Julius snakket med en kanadisk offiser om å komme seg til Danmark. Nordmennene hadde nemlig bestemt seg for å komme seg til Danmark til 17. mai. 

Jm B1784 03

Julius og brødrene Hirsch.

Til offiseren fortalte Julius at han var fra Trondheim. “Kjenner du en familie som heter Sundet?”, spurte offiseren. Ja, kunne Julius svare på det: “Da vi bodde i Bergsligaten, hadde jeg en lekekamerat som het Sundet. Faren var fiskegrossist.” “That’s my uncle!” utbrøt kanadieren. Han lovet å skaffe dem bil til dagen etter, og Julius fikk også en flaske whisky av ham. 

Bilen offiseren skaffet dem, var en Opel Kadett. På veien punkterte bilen to ganger, men Julius hadde fått med seg en boks hermetisert bacon fra amerikanerne i Buchenwald. Den fikk han byttet mot dekk til bilen. 17. mai kom nordmennene til København. 

Jm B1690 01

De fem norske overlevende.

Dermed kom vi tidsnok til Danmark til å være med på et stort 17. mai-selskap. Vi fikk ligge på pensjonat i senger med hvite laken – og vi fikk ikke sove, for det var så uvant.

Julius Paltiel i Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), Tidsvitner, 162.

I den danske hovedstaden fikk de organisert siste etappe av reisen til Norge: Julius, Samuel, Leo, Assor og Pelle skulle få plass på en båt som gikk fra Århus, med norske offiserer om bord. De norske jødene fikk plass på andre klasse på båten, for de hadde ingen militær rang som gjorde at de kunne sitte på første klasse.

Jm B1685 01

Julius og brødrene Hirsch. Bildet ble tatt av den danske avisen Politiken.

Da båten seilte inn i Oslo, stod fire mennesker på kaia. Noen kamerater av Samuel Steinmann, og en bror av Pelle og Assor Hirsch. Julius måtte bli i Oslo i fire-fem dager, for de hjemkomne fangene måtte vente på å få billett til toget. Til slutt fikk de plass på et gammelt arbeidstog.

Hjemkomst og gjenoppbygging

I Trondheim stod flere kjente på perrongen og tok imot Julius og de andre. Men Julius hadde mistet mye: hele familien var borte, leiligheten var overtatt av noen andre, og det samme var familiens butikk, som Julius’ bestefar hadde startet i 1891.

Jm B1678 01

Seremoni ved avduking av minnebautaer for de drepte jødene fra det nordenfjeldske. Julius er nummer to fra høyre.

For Julius var det viktig å starte opp livet i Trondheim igjen. Han klarte å få tilbake leiligheten og butikken i Brattørgata 6, og han gikk til rettssak for å få tilbake noen av familiens eiendeler. Han fikk tilbake støvsugeren og kjøleskapet, men 95 % av familiens eiendeler så han aldri igjen.

Jm B1714 01

Butikken til Julius i Brattørgata 6, ca. 1960.

Jm B2169 01

Julius' butikk i Brattørgata 6.

Bare et par måneder etter hjemkomsten vitnet Julius i landssviksaken mot Vidkun Quisling.

18. juli 1945 anklaget jeg Quisling for medvirkning til mord på de ca. 750 omkomne norske jøder. Jeg avga også vitneutsagn i Eidsivating lagmannsrett. Det var en belastning å skulle fortelle om fangetiden i Auschwitz, men jeg gjorde det. Det var fullstendig stille i den fullsatte rettssalen når jeg vitnet om grusomheten og lidelsen i leiren.

Julius Paltiel i Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), Tidsvitner, 163.
Jm B1837 01

Julius på skitur, ca. 1950.

Et langt liv

I 1946 var Julius på en ungdomsleir for skandinavisk jødisk ungdom, i Klinteborg i Danmark. Her møtte han Rita Herbst, som opprinnelig var fra Tyskland, men som hadde flyktet til Sverige under krigen. Rita og Julius giftet seg i 1948 og fikk barna Sten Idar og Ruth.

Jm B1642 01

Jødisk ungdomsforenings kongress på Klinteborg i Danmark i 1946.

Jm B1641 01

Julius' kone, Rita, til høyre.

B 3169

Julius og Ritas bryllup i 1948.

Sten Ruth Og Rita Paltiel

Sten Idar, Ruth og Rita Paltiel.

Julius drev familiens butikk i mange år. På fritiden var han aktiv i idretten, hvor han spilte på fotballaget Rapp. Julius var også opptatt av å fortelle sin historie. Han viet mange år av sitt liv til å reise rundt og fortelle om hva som hadde skjedd under Holocaust.

Fra slutten av 1990-tallet og fram til 2000-tallet skjedde dette i Jødisk museum Trondheim, som Julius var med på å opprette. Han var også aktiv i menigheten i Trondheim, blant annet som formann.

Jm B2350 01

Julius og Rita på skitur ca. 1950.

Jm B2072 01

Styret i Det mosaiske trossamfunn 1979-1980. Julius sitter ytterst til høyre.

Jm B1657 01

Julius feirer sin 50-årsdag.

Jm B1694 01

Fest på Prinsen på 1950-tallet. Fra venstre: Sarah Ragle, Julius Paltiel og Rita Paltiel.

I 2004 ble Julius utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Julius Paltiel døde 7. mars 2008. Begravelsen ble bekostet av den norske regjeringen.

Jm B2403 01

Julius Paltiel.

Spor i dag

Julius Paltiels plass ble innviet i 2015, og ligger der Erling Skakkes gate og Elvegata møtes.

Utenfor Julius Paltiels tidligere hjem og forretning i Brattørgata 6 er det satt opp en plakett om Julius. På samme adresse er det lagt ned snublesteiner for Kaja Ruth og Idar Israel Paltiel.

Kilder

Intervju med Julius Paltiel, Jødisk museum Trondheim.

Komissar, Vera. På tross av alt: Julius Paltiel – norsk jøde i Auschwitz. Communicatio: Trondheim, 2004.

Lothe, Jakob og Anette Storeide (red.). Tidsvitner: Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen. Gyldendal: Oslo, 2006.

Sachnowitz, Herman, fortalt til Arnold Jacoby. Det angår også deg. Holm og Tangen: Oslo, 2005.

Hvor
fortsetter
sporene?

Vi tar gjerne imot tips, bilder, videoer eller historier som du har liggende.

Tips oss
Velg kapittel: